Siden tiden til avreise mot Paris nærmer seg, er det en del
aktiviteter som må gjøres unna for at turen skal gå så problemfritt som mulig. En av disse aktivitetene vil uunngåelig være
trening, sånn at man er så forberedt man kan bli til lange dager på et
sykkelsetet. Man slipper ikke unna dette selv om kroppen ikke helt er forberedt
på å være syv timer bak norsk tid, så hotellet ble bestilt på bakgrunn av gode
referanser til treningsrommet. Siden man likevel stod opp før både sol og hane
hadde vurdert å åpne øya, var det tid til morgentrening med løping og
styrketrening. Jeg må innrømme at det
var en uvanlig følelse å se ut som den mest opplagte i treningssenteret klokken
seks om morgenen.
Ulastelig antrukket selv på andre siden av dammen, og
merkelig opplagt på morgenen!
I tillegg til treningen, så har de aller fleste på laget
oppgaver som skal gjennomføres. Jeg og
Gjøran har fått æren av å være ruteplanleggere for laget, og dette er en
oppgave vi begge har brukt tid og energi på å gjøre så riktig som mulig. For den tyske delen av ruten, så krever tyske
veimyndigheter at rutene skal sendes inn slik at de kan peke på evt. farlige
eller ulovlige rutevalg.
Dermed ble tiden i
innimellom trening og møter brukt til planlegging av hvor turen til slutt skal
gå, og det føles som man snart har mastergrad i Google maps og GPSies! Jeg er
nesten overbevist om at selv tyskerne kan bli imponert over det vi sender over.
Alle muligheter med gratis internett ble benyttet til å se
over ruten og gjøre endringer som kanskje vil gjøre turen lettere og mer
tilpasset vår gruppe, før innsendelse til godkjenning av tyske myndigheter.
Bildet over er fra ventetiden på Terminal 1 på Minneapolis Airport.
Når jeg nå sitter og skriver om dette kjenner jeg at jeg
virkelig gleder meg til å ta fatt i utfordringen med å sykle til Paris, og
jobbe videre med å skaffe penger til Barnekreftforeningens viktige arbeid.
Gleder meg til fortsettelsen, og takk for meg for denne gangen.
/Espen
